I ungdomsskolen begynte en tøff reise som skulle forme mitt liv. Detvar da jeg begynte å slite med mine lese- og skrivevansker, og jeg fant meg ofte i å sammenligne mine evner med dem til mine medelever. Det var dypt pinlig å stadig motta lavere karakterer enn mine jevnaldrende, og det var nedslående å få oppgaver dekket av røde merker. Jeg følte at uansett hvor hardt jeg jobbet, så var det aldri godt nok. Jeg ble selvbevisst om min manglende evne til å svare riktig på spørsmål i klassen. Min norsklærer gjorde ikke ting lettere for meg; han ville åpent le av meg sammen med de andre elevene hvis jeg svarte feil på et spørsmål. Når jeg ser tilbake, mistenker jeg at hans strategi kanskje var å oppmuntre meg til å studere mer flittig ved å bruke ydmykelse som en form for motivasjon. Det jeg lærte av denne erfaringen, var at det var uklokt å delta i klassediskusjoner. Den dag i dag, får jeg fortsatt en mental sperre når jeg må svare på spørsmål på sparket. Selv om jeg hadde forberedt meg grundig og visste svarene, hadde jeg aldri nok selvtillit til å respondere. Jeg var redd for min egen evne til å holde fokus og bekymret for at jeg hadde misforstått eller mislest noe. I dag bærer jeg fortsatt en irrasjonell, men dypt forankret tro på at jeg ikke er smart. Til tross for min bevisste forståelse av min intelligens, hvisker mitt underbevissthetens mange utfordrende skoleopplevelser, "Du vet ingenting."
I løpet av barneskolen søkte jeg ofte tilflukt i min egen fantasiverden, men på ungdomsskolen lengtet jeg etter nære vennskap. Det var i denne perioden at fokuset på utseende og kroppsimage intensiverte seg. Jeg fortsatte å oppleve mobbing og følte en enorm skam, da jeg oppfattet meg selv som overvektig. Jeg var alltid den siste som ble valgt, den ingen ville ha på sitt lag. Det var en hendelse der jeg ble tildelt samarbeid med en gutt fra barneskolen som hadde mobbet meg mye, og da han begynte å mobbe meg igjen foran en ny elev fra ungdomsskolen, klikket det for meg. Jeg ble ukontrollerbart rasende og gikk til angrep, slo og sparket så hardt jeg kunne. Jeg var så rasende at begge guttene ble stående sjokkerte og nedkjempet. Jeg tok først ned den ene og deretter den andre. Jeg tror at på det tidspunktet kunne jeg ikke bære tanken på å tåle enda en mobber. Jeg ble sendt til rektors kontor, men det brydde jeg meg ikke om. Det var etter denne hendelsen at eldre gutter fra niende klasse kom bort til meg og gratulerte meg med å være så modig. Etter det våget ingen å mobbe meg, og jeg ble invitert til å bli med i gruppen av opprørske elever ved røykeområdet. På det tidspunktet føltes det som frelse, men det skulle senere få alvorlige konsekvenser. Rundt samme tid utviklet jeg en spiseforstyrrelse, rømte hjemmefra og begynte å bruke marihuana. Gjennom resten av ungdomsskolen var jeg kjent som den mest opprørske jenta på hele skolen.
Som de fleste tenåringer, fryktet jeg stadig å ikke bli likt, men jeg klarte å passe noenlunde inn i de fleste sosiale grupper på skolen. Jeg var dypt engasjert i å beskytte andre mot mobbing og meklet mellom ulike klikker på skolen. Til tross for mine sammenstøt med visse lærere og mitt harde ytre overfor klassekamerater, ble jeg, for det meste, sett på som svært respektfull. Til tross for skulking, røyking og drikking, så andre meg som omsorgsfull, snill og medfølende. Lærerne tilskrev ofte mine forstyrrelser i timen til konsentrasjonsproblemer. De så på meg som noe fraværende, men betraktet meg fortsatt som søt og snill. Disse egenskapene ble gradvis kjernedeler av min personlighet. Jeg fortsetter å strebe etter å være snill, medfølende og ivrig etter å hjelpe i hverdagen min. Likevel er jeg takknemlig fordi jeg i dag har en sterk affinitet for barn og ungdommer som står overfor ulike utfordringer og atferdsproblemer. Jeg forstår virkelig hva de går gjennom. Rektor på ungdomsskolen min sa en gang til meg at jeg aldri ville bli en vellykket akademiker. Han hevdet at det var meningsløst for meg å søke på videregående skole og at jeg bare ville ta plassen fra noen andre. Dette fikk meg til å føle meg som en annenrangs person.
I dag fokuserer jeg ikke lenger på skaden som ble påført av hans mobbing og nedsettende kommentarer. I stedet er jeg takknemlig for det jeg har oppnådd og er fast bestemt på å hjelpe andre. Ingen vil noen gang få meg til å føle meg dum igjen eller uværdig til å være den jeg er. I stedet er målet mitt å gi andre styrke til å gjenvinne sin egen makt og selvtilit. Som tenåring besøkte jeg ofte cannabis-miljøet i Hønefoss og Oslo. Jeg husker følelsen av å være trygg og akseptert for den jeg var. Ingen fikk meg til å føle meg dum, og vår følelse av fellesskap var sterk. Vi gjorde opprør der vi kunne, gjennom aktiviteter som Blitz, deltakelse i politiske diskusjoner og utforskning av livets kompleksiteter. Mange av oss i dette miljøet hadde ikke utmerket seg på skolen, men vi hadde store drømmer om hva vi kunne oppnå i livet. Etter hvert som årene gikk, falt noen fra. Den innarbeidede troen på at det var noe galt med oss, ble vanskeligere å komme unna. Noen vendte seg til hardere narkotika og mistet tragisk livet. Mange slet med mentale helseproblemer som stammet fra skoleårene og foreldrenes skuffelser, som hadde satt dype sår. Jeg var heldig som hadde foreldre med en ubøyelig tro på meg, som ga meg en plattform der min ADHD viste seg å være svært verdifull. Jeg lærte å jobbe i familiens fastfood-kjøkken og følte meg som en mester i mitt fag. Dette jobbet, som jeg hadde i helgene, ga meg en flukt fra verden av rusmisbruk og brakte meg tilbake til familien min, der jeg utmerket meg i arbeidet mitt. Min ubegrensede energi og entusiasme tillot meg å fullføre oppgaver raskt, og jeg betjente kunder med et smil. Når jeg kom på jobb, kunne tre andre ansatte dra hjem. Dette arbeidsstedet var der jeg virkelig kunne skinne.
Mine akademiske ferdigheter utviklet seg i voksen alder. Det var under press fra arbeidsformidlingen at jeg nølende meldte meg på et kurs for voksne med lese- og skrivevansker. I begynnelsen hadde jeg ingen interesse for å delta, overbevist om at jeg ikke var skapt for akademia. Jeg trodde fast at dyslektikere ikke kunne tvinges til å lese og skrive. Imidlertid var det på dette kurset at jeg møtte en lærer som ga meg troen på meg selv. Jeg mottok rikelig med følelsesmessig støtte og positiv tilbakemelding. For første gang i mitt liv ble jeg fortalt at jeg var akademisk dyktig og intelligent. Denne læreren skulle forandre livet mitt og oppfordret meg til å studere samfunnsvitenskap som en uavhengig kandidat. Den dagen jeg besto muntlig eksamen i samfunnsvitenskap med karakteren A, forandret alt seg for meg. Jeg hadde ingen anelse om hvor dum jeg hadde følt meg før jeg hadde skriftlig bevis på at jeg faktisk ikke var dum. Jeg distanserte meg fra verden av rusmisbruk og ble en lidenskapelig talsperson for dyslektikere. Vi startet vår egen dysleksiforening og lobbyerte på Stortinget for tilgjengelig utdanning for dyslektikere. Jeg fullførte grunnskole og videregående opplæring og fikk plass ved universitetet.
I lys av mine egne opplevelser på ungdomsskolen er det blitt åpenbart at vårt utdanningssystem er i desperat behov for reform. Historiene som deles, som min egen, er emblematiske for en uopphørlig syklus som fanger enkeltpersoner og utløser en flom av utfordringer som forverrer eksisterende problemer som sosial isolasjon, arbeidsledighet, mentale helseproblemer og rusavhengighet. Tragisk nok finner noen seg fanget i voldelige aktiviteter, en vei som til slutt kan føre til fengsling. Den uopphørlige strømmen av mobbing, uopphørlig ydmykelse og akademiske utfordringer chips bort på en persons selvtillit og følelse av egenverd, og etterlater ofte varige sår som vedvarer inn i voksenlivet. Dette hemmer i sin tur evnen til å skape sunne relasjoner og forfølge meningsfylt arbeid, da angst og depresjon kaster en stor skygge og kompliserer samfunnets navigasjon. Min egen reise, fylt med øyeblikk av fortvilelse og selv tvil, illustrerer det presserende behovet for systemendringer i vårt utdanningssystem. De vedvarende konsekvensene av ydmykelse og emosjonell uro kan være dype, og lede mange, som meg, til å søke trøst i usunne mestringsmekanismer, inkludert rusmisbruk. Dette forsterker ikke bare individuell lidelse, men også stigmatiseringen av de som er berørt innenfor samfunnene deres, begrenser tilgangen til utdanning og arbeidsmuligheter, og opprettholder dermed syklusen med arbeidsledighet og sosial isolasjon.
Nå tar jeg standpunkt og utvider en oppfordring til handling. Jeg oppfordrer deg, kjære leser, og alle du kjenner, til å bli med meg i å arbeide for omfattende endringer i vårt utdanningssystem. Sammen kan vi sikre at historier som min slutter å definere livene til utallige mennesker. Med riktig støtte, rettidig inngrep og tilgang til nødvendige ressurser kan vi hjelpe andre med å overvinne de utfordringene de har hatt i fortiden, slik at de kan skape liv fylt med formål og oppfyllelse. Dette arbeidet er ikke bare en personlig misjon, men en kollektiv en - en påminnelse om behovet for å reformere vårt utdanningssystem. Hvis du eller noen du kjenner har gått gjennom lignende prøvelser, oppfordrer jeg deg til å stå frem og dele din historie. Bli med meg i innsatsen for å bringe transformative endringer ved å etablere en ny utdanningsparadigme, en som nærer vår ungdom, opplyser dem om de harde realitetene de kan møte, utstyrer dem med verktøyene for å håndtere disse utfordringene, og innprenter ubøyelig selvtillit i deres evner. Jeg inviterer deg til å utforske mine blogger og innhold, og vurdere å gi din støtte. Sammen kan vi omskrive historien og sørge for at ingen noensinne føler seg uværdig eller ute av stand til å oppnå sine drømmer. Bli med meg i å gi andre kraften til å gjenvinne sin egen makt og selvtillit, og la oss sammen gjøre en varig innvirkning på vårt utdanningssystem og på livene til dem det tjener.
Comments